Øvingsklinikk for pokker!
Med god grunn snakker instrumental-lærere alltid om hvor viktig det er å øve hjemme. Vi sier gjerne at vår oppgave er å gi eleven en retning og å justere denne, men at den virkelige utviklingen skjer når barna øver hjemme. Men gjør de det?
Vi samlet en gjeng talentfulle barn for å diskutere dette. Hver enkelt fikk mulighet til å beskrive hva de jobber med på spilletimene. Vi utvekslet tanker om hvordan de kunne jobbe med ulike problemstillinger på egen hånd, og hvordan man kan variere tilnærmingen og fylle tiden når man øver.
Så gikk musikantene til hvert sitt øvingsrom og satte i gang. Snart kokte hele huset av 10-14-åringer som øvde pusteteknikk, drillet akkordskjemaer, transkriberte soloer osv. En fagperson gikk fra rom til rom for å observere, veilede, og tilføre nye elementer. Utfallet er uhyre interessant. I tillegg til å få bekreftet en del antakelser, gjorde vi erfaringer som gjør at vi justerer undervisningsopplegget vesentlig.
Selv om vi generelt er svært fornøyd med resultatene våre, ser vi at det er mye å hente på sette elevene vesentlig bedre i stand til å jobbe selvstendig med materialet mellom spilletimene.
De vet rett og slett ikke hva de skal jobbe med, og vil i mange tilfeller være tom for repertoar etter få minutters øving.
I tillegg har en kollektiv ramme stor sosial effekt.
Mens vi øver sammen på høgskoler, i orkestre og andre øvingsfellesskap, og treffes for en prat i pausene, forventer vi at barn ned i 10-års-alderen skal sitte alene på pikerommet og utvikle motoriske ferdigheter.
Det gjør de ikke...
